Polygraf

Polygraf og utvikling

Polygraf er den mest verdensomspente metoden av løgndetektortester, og har en historie som strekker seg over 70 år tilbake.

Løgndetektor er fellesbetegnelsen på et system av metoder som har felles hensikt å avsløre løgn i oppgitt informasjon fra suspektet.

Faktisk kan vi spore begrepet løgntesting helt tilbake til middelalderen, hvor første utvikling i å fremskaffe sannhet, var gjennom voldsbruk.

Heldigvis har vi utviklet oss i riktig retning, og nåtidens løgntesting foregår ved bruk av harmløse metoder.

Herunder er polygraf mest kjent for folk flest.

Etterspørselen vokser tidlig

I 1921 begynte løgntester med polygraf å vekke en økende interesse blant publikum.

Dette skulle videre legge grunnlaget for en kontinuerlig forbedring av apparatet.

Med populæriteten økte altså behovet for å stadig utvikle et mer bruksomfattende og troverdig apparat.

Dette er følgelig like relevant i dag, hvor polygrafen fortsatt eksisterer i beste vellgående, og fortsatt utvikles til bedre utgaver.

Godt, men ikke godt nok

Med tiden håpet man at troverdigheten av en slik løgndetektortest skulle finne veien også inn fremtidens domstoler.

Til dags dato har ikke dette fått særlig gjennomslag.

Selv om en polygraf var blitt både viden kjent og brukt, med ofte tillit til resultatene, var det også åpenbart at ulike faktorer, bevisste eller ubevisste, kunne manipulere sluttresultatene.

Fortsatt et aktuelt problem

Til tross for en forbedret utvikling av apparatet, har det ferdige resultatet enda ikke klart å utelukke fysiske og psykiske tilstander som en trussel for resultatene.

Dette har vært, og er fortsatt til stor bekymring for mange, og særskilt innen rettsvesenet er skepsisen svært relevant.

Like mye i dag, som den gang, kan man altså i prinsippet lure en polygraftest på bakgrunn av lidelser eller bevisste valg om å manipulere testen.

Derfor betraktes dette som et sjangsespill, spesielt i en høyesterett, å bruke polygraf som en godkjent bevis ressurs i straffesaker.

Situasjoner kan oppstå hvor uskyldige kan bli dømt, eller skyldige ikke dømt overhodet.

I en høyesterettdom ble polygraf avslått som bevismateriale i 1996, og er fortsatt en uforandret lov.

Det eneste landet som har fått et faktisk gjennomslag på bruk av metoden i et rettsystem, er Japan, og allerede er mange dømt i straffesaker på bakgrunn av testresultater.

Et stort geografisk anvendelsesområde, til tross

Å ikke kunne benytte polygraf som et godkjent og resultatavgjørende verktøy i et rettsystem, setter derimot ikke en stopper for bruken av den.

Faktisk er det myndigheter i hele 64 land som i skrivende stund benytter seg av apparatet, herunder USA, Finland, Sør-Afrika, England, Mexico og Norge selv.

Videre er flere andre land, som eksempelvis Russland, i gang med å utdanne eget persjonell i polititjeneste, som skal lære å bruke apparatet. Denne interessen har økt også andre steder globalt.

Det er altså ikke uvanlig å bruke polygraf i dag, som et ofte løsningsfremmende hjelpemiddel i politiet og andre offentlige- og privatsaker, da metoden også innehar sine gode kvaliteter, til tross for sine svakheter.

Så, hva er egentlig en polygraf?

En polygraf, oftest bare kalt en løgndetektortest, er et sensorbasert målingsapparat som gir utslag på fysiologiske endringer i kroppen til en testperson.

Apparatet registrerer indikatorer som blodtrykk- og puls, svetteaktivitet, hjertebank og åndedrett.

De fysiske forandringer blir målt i kombinasjon med stilte spørsmål til testpersonen, og som gjerne er tilknyttet en bestemt situasjon.

Eksempler på slike situasjoner kan være følgende.

• En mordetterforskningssak.
• En kidnappingssak.
• Mistanker om falsk identifikasjon.
• Mistanker om lovbrudd på jobben.
• Narkotikasalg.
• Utroskap.

Kunsten med apparatet er å kunne sile ut villedende svar om en situasjon, enten subjektet er mistenkt, offer eller tilkalt som vitne.

Fysiologiske endringer som følge av innviklede kontrollspørsmål, skal kunne gjøre nettopp dette mulig.

Faktorer som kan påvirke en polygraf

Som nevnt tidligere, er løgndetektortestens svakheter, at man kan påvirke utfallet av den, enten dette er bevisst eller ubevisst.

Følgende er eksempler på faktorer som vil kunne påvirke polygraftesten og avgi ukorrekte svar.

• Angst.
• Medisinsk påvirkning.
• Fysisk sykdom.
• Narkotikapåvirkning.
• Psykiske lidelser.
• Bevisst kroppshåndtering.

Med sistnevnte menes et bevisst valg om å faktisk prøve å lure en polygraf.

Det har allerede blitt bekreftet tilfeller hvor suspekter har gått nøye inn i oppgaven med å trene kroppens naturlige reflekser og bevegelsesmønster i stressende situasjoner.

Dette skjer i den grad at de selv klarer å kontrollere sine egne fysiologiske endringer, å holde dem i sjakk når stressende situasjoner inntreffer.

Et bredt bruksområde

En av de bedre egenskapene til en polygraf, er at den med større fordel enn noen andre løgndetektorer, vil kunne dekke flere bruksområder.

For å nevne et eksempel på en annen type løgndetektor, som er Eyedetect, vil denne kun gjøre løgnmålinger basert på bevegelsesmønsteret til pupillene, og ikke resten av kroppen.

Eyedetect er også laget for en bestemt brukergruppe, som i største grad er større organisasjoner som har behov for å sile ut ansatte med falske identiterer, eller som kanskje også er lovbrytere.

En polygraf stiller seg da mer konkurransesterkt, både når det gjelder det større spekter av fysiologiske målinger, bruksområder og brukergrupper.

Når bruker man en polygraf?

Det kan være ubegrensede årsaker til at private eller offentlige ønsker å gjennomføre en polygraftest, og hvorpå testen også vil la seg tilpasses hver enkeltes behov.

Følgende er eksempler på situasjoner hvor en polygraf har blitt benyttet.

• Mistanker om utroskap.
• Avhør av mistenkt i en lovbrytelse,
• Identitetstest til ansatte.
• Tilrettelagte tester for underholdning.
• Vitneavhør.

Hvem kan ta en løgndetektortest?

Alle.

Her finnes absolutt ingen grenser, enten du er privatperson, jobber i politiet, eller står bak kassen på Kiwi.

Det skal likeledes være sagt at testen går begge veier.

Man retter med andre ord ofte fokus på at sjefen i et av de største selskapene er den som sitter i posisjonen med all rett til å sette spørsmålstegn rundt sine ansatte.

Men, realiteten er like ofte den at det også finnes like gode grunner for ansatte å mistenke sjefen!

Erfaringsmessig har det ikke vært uvanlig at store navn med større inntektskilder har blitt avslørt med undragelse av skatt, eller på annen måte har utført arbeidslivskriminalitet.

Like mye som en arbeidsgiver kan føle seg svindlet av en ansatt, kan en ansatt føle seg brukt og underbetalt av en arbeidsgiver, og slike situasjoner vil resultere i giftige arbeidsmiljø.

Det skal derfor da finnes en gjensidig rett til å hyre inn en polygrafist, med mål om en problemløsning.